NOU 2019:25. Med rett til å mestre - høringsfrist 1. juli 2020
Forkortet utgave av LNUs høringssvar. Hele svaret legges ut etter høringsfristen 1. juli
NOU 2019:25 inneholder over 100 enkeltforslag om struktur og innhold i videregående skole. LNU kommenterer de forslagene som direkte eller indirekte involverer norskfaget. Det er svært viktig at enkeltforslagene vurderes i lys av rapporten som helhet, og LNU strukturerer derfor høringssvaret sitt ved først å kommentere utvalgets overordnede syn på videregående skoles samfunnsoppdrag. Deretter går vi nærmere inn i detaljer som involverer fellesfagene og norskfaget. Alle sidetallsreferanser nedenfor gjelder NOU 2019:25.
Vgs som transportetappe
Ifølge Lied-utvalget skal videregående skole ha to klart definerte oppgaver som er å gjøre elevene a) studieforberedt, eller b) yrkesforberedt: «Sluttkompetansen bygges opp om 2 tydelige hovedretninger: studiekompetanse og yrkeskompetanse» (s. 47). Utvalget ønsker å spisse disse løpene mot klart definerte sluttkompetanser. På denne måten reduseres videregående skole til en effektiv transportetappe som skal kvalifisere elevene for enten studier eller yrkesliv. Når det gjelder sluttkompetanse, er det viktig å merke seg at utvalget foreslår å fjerne studiespesialiserende utdanningsprogram og å opprette nye studieforberedende løp som har en tydeligere retning mot en høyere utdanning, for eksempel innenfor helse (nevnes som eksempel). Elevene skal velge retning og programfag allerede fra vg1. Fra vg2 er det foreslått at deler av fellesfagene, deriblant norsk, skal programrettes.
LNU er svært skeptiske til utvalgets vektlegging av spesialiserte sluttkompetanser der det felles allmenne kunnskapsgrunnlaget skal nedskaleres. LNU mener at videregående skole fortsatt må ha en viktig rolle som allmenndannende utdanning til ungdom i en formende og identitetsskapende fase av livet.
Til utvalgets forslag ligger et premiss som ikke omfatter videregående skoles funksjon som selvstendig allmennutdanner og som en institusjon der en av de mest sentrale oppgavene er å bygge et felles kunnskapsgrunnlag. Vi mener derimot at denne funksjonen er viktigere enn noensinne, ikke minst med tanke på internasjonale observasjoner av sviktende oppslutning om demokratiet, økt grad av polarisering og tillitssvikt (NOU 2019:25, s. 20). Utvalget peker selv på gryende tendenser til det samme i Norge. Påvirkning fra sosiale medier, polarisering, ekkokammer, feilinformasjon og falske nyheter er trekk ved vår tid som gir utdanningsinstitusjoner, i tillegg til troverdige redaksjonelle medier, en særlig viktig funksjon som kunnskapsformidler. LNU mener derfor at tidligere spesialisering og mindre felles faglig innhold er en risikabel vei å gå for å møte nåtidens og fremtidens utfordringer.
Hva slags relevans?
Relevans i fagene nevnes flere steder, blant annet i forslag 14 i høringsbrevet: “Fellesfagene gjennomgås med tanke på enda sterkere relevans for sluttkompetansen i de 2 løpene.” LNU er helt enig i at fagene i videregående skole skal være relevante for videre yrkesliv og utdanningsløp. Samtidig mener vi at utvalgets syn på relevans, slik det kommer til uttrykk i rapporten, er for snevert. Det bør tas høyde for at et fag eller fagområde kan være relevant på andre måter, i en større sammenheng og i et større tidsperspektiv enn det elevene opplever som relevant under selve skoleløpet. LNU mener dessuten at endringene i fagfornyelsen legger godt til rette for fagtilnærminger som vil kunne øke den faglige relevansen. Mer dybdelæring, de tverrfaglige temaene og den tette sammenhengen mellom alle nivåer i læreplanen er grep som etter vårt syn kan bidra til økt opplevelse av relevans.
LNU mener det virker forhastet å foreslå en helt ny struktur for fellesfagene før skolen har fått anledning til å sette fagfornyelsen ut i live, at den har fått virke over tid og kan evalueres. Fagfornyelsen gir mulighet til å skape større relevans og sammenheng i skolehverdagen for elevene og gi dem varige kompetanser. En videre innsnevring av fellesfagene vil være i strid med flere av de sentrale tankene som var utgangspunktet for fagfornyelsen.
Forslag knyttet til fellesfagene
I rapportens innledningskapittel står det: “Utvalget stiller spørsmål ved om fellesfagene skal være felles, eller om de i større grad bør innrettes mot den sluttkompetansen som elevene sikter mot” (s. 12). Utvalget fremmer flere forslag knyttet til fellesfagene, blant annet i forslag 14 og 15. LNU tolker utvalget dithen at de ønsker mer faglig spesialisering tidligere i utdanningsløpet. Dette kommer for eksempel til uttrykk i kapittel 5, punkt 5.2.2: “utdanningsprogrammet studiespesialisering bør utgå og erstattes av et eller flere utdanningsprogrammer som i større grad viser retning for elevene” (s. 79). I dette ligger blant annet at fellesfagene skal programrettes, også på studieforberedende programområder. LNU mener at dette er en risikabel vei å gå. For å demme opp for polarisering og sviktende oppslutning om demokrati og demokratiske prosesser, er felles kulturelle, verdi- og kunnskapsmessige referanser av avgjørende betydning. En grad av felles forståelse av historie, samfunn, kultur og verdier er et premiss for samfunnsdebatt, dialog og demokratiske prosesser. LNU mener derfor at det som er felles i fellesfagene ikke må svekkes. På samme grunnlag støtter LNU forslaget om et økt innslag av humanistiske fellesfag på yrkesfaglige utdanningsprogrammer.
Når det gjelder programretting og tidligere spesialisering stiller LNU dessuten spørsmål ved om sisteårselever i ungdomsskolen har modenhet nok til å ta kvalifiserte og selvstendige valg om en mer spisset studieretning allerede fra vg1.
Et argument utvalget legger til grunn for tidligere spesialisering er at elevene på videregående skole skal møte noe nytt, sammenliknet med det de lærte på ungdomstrinnet. LNU tror også det er viktig at elevene ikke opplever videregående skole som en repetisjon av ungdomsskolen. Her vil vi imidlertid minne om at en sentral føring for formingen av kompetansemålene i gjennomgående fag i fagfornyelsen, var at progresjonen i disse fagene skulle tydeliggjøres. I norskfaget er for eksempel kompetansemål knyttet til litteraturens historiske kontekst tatt bort for 10. trinn, men videreført på videregående trinn. Problemet utvalget peker på er det altså allerede tatt høyde for i fagfornyelsen, og LNU vil igjen uttrykke bekymring for at forslag om videre endringer kommer på et uheldig tidspunkt
Fellesfagene på yrkesfag
Utvalget fastslår i kapittel seks at det er “sluttkompetansen som skal definere hvilke fag elevene trenger, og omfanget av dem [...] Dette innebærer at fellesfagene og programfagene må innrettes på yrkesfagenes premisser og med tanke på viktige framtidskompetanser” (s. 96). Utvalget legger vekt på innspill om at fellesfagene i større grad må ses i sammenheng med opplæringen i programfagene og den opplæringen som foregår i en bedrift, og på innspill om at yrkesrettingen slik den foreligger i fagfornyelsen ikke går langt nok i å øke relevansen av fellesfagene. Utvalget mener at “fellesfagene på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene i større grad må støtte opp under den sluttkompetansen som forventes i hvert enkelt lærefag” (s. 98). Det åpnes dessuten for ulikt omfang og ulik plassering av fellesfagene i de yrkesfaglige løpene. LNU er positive til at elevene på yrkesfag skal oppleve fellesfagene som relevante for sin utdanning. Yrkesretting skal være en viktig del av fellesfagene. I fagfornyelsen er om lag 30% av kompetansemålene i norskfaget yrkesrettet. LNU mener at fagfornyelsen bør være implementert en tid før man konkluderer med at denne yrkesrettingen ikke er tilstrekkelig. Det bør imidlertid presiseres mer konkret hva programrettingen skal bestå av, innenfor hvert programområde. En konkretisering og presisering av hva programrettingen i fellesfagene skal bestå av, ikke bare generelt, vil kunne føre til en bedre og mer autentisk yrkesretting.
Forslag som omtaler norskfaget
Studieforberedende program
Flere av forslagene i rapporten angår norskfaget direkte, og for å få et inntrykk av konsekvenser for norskfaget som helhet, må forslagene ses i sammenheng og på tvers av kapitler. Av viktige endringsforslag kan nevnes at utvalget i kapittel fem for det første foreslår å redusere timetallet i norsk (forslag 36), for det andre å opprette et norsk programfag (forslag 37), for det tredje at deler av norskfaget skal programrettes fra vg2 (forslag 35), og for det fjerde at norskfaget skal deles inn i tre enheter med sluttvurdering (forslag 38). Samtidig gjentas det flere steder i utredningen at akademiske lese- og skriveferdigheter er kompetanser som må veie tungt i elevenes sluttkompetanse i det studieforberedende løpet.
Reduksjon av timetall sett i sammenheng med norsk som eget programfag
Læreplanene i norsk har akkurat vært gjennom en fagfornyelse som overveiende har fått god mottakelse i det norskfaglige miljøet. Elevene skal få fordype seg mer, lese flere hele verk, i større grad få undersøke relevansen av eldre tekster og å sette nyere og eldre tekster inn i kontekster som gir dypere innsikt både i tekstene og i tida de er blitt til i. Samtidig skal de øve på skrive akademiske tekster, trene opp egne retoriske ferdigheter og bli kritiske mediebrukere. Fagfornyelsen har ikke gjort innholdet i norskfaget mindre omfangsrikt, men legger bedre til rette for fordypning og dybdelæring. En reduksjon i antallet norsktimer vil nødvendigvis enten måtte gå ut over fordypning og dybdelæring, eller innholdsbredden i norskfaget. Samtidig foreslår utvalget at det skal opprettes et programfag i norsk for “[e]lever som ønsker å fordype seg mer i norsk språk, kultur og litteratur” (s. 83). LNU frykter at det i dette ligger et ønske om å fjerne deler av fellesfaget norsk som omfatter norsk språk, kultur og litteratur og å “outsource” denne dannelsesdelen til programfaget.
En utfordring knyttet til en endring fra fellesfag til programfag, er skolenes mulighet til å tilby et bredt tilbud av programfag, og følgelig for elevenes reelle valgfrihet. Dette er en utfordring alt i dag, hvor stykkprisfinansieringen oppfordrer skolene til å prioritere programfag som har mange søkere. Dette gjelder så vel i byene som i områder der det er lengre mellom skolene. Digitale tilbud kan i noen grad bøte på dette, men er ingen fullgod erstatning for undervisning i et fellesskap som utvikles der lærer og elever er fysisk til stede på samme sted.
Programretting av norskfaget
Samtidig foreslår utvalget å programrette deler av norskfaget fra vg2 og at faget skal gjøres mer relevant i snever forstand ved å målrette det mer mot programområdets sluttkompetanse. Dette må ses i sammenheng med utvalgets forslag om å fjerne utdanningsprogrammet studiespesialisering og å erstatte det med “et eller flere utdanningsprogrammer som i større grad viser retning for elevene” (s. 79). En programretting vil dermed innebære at deler av norskfaget innrettes etter disse nye utdanningsprogrammene. Rapporten betoner dessuten behovet for bedre ferdigheter i å skrive og å lese akademiske fagtekster. Da er det sannsynlig å se for seg at norskfaget vil få oppgaven med å øve elevene opp i å lese og skrive akademiske fagtekster innenfor hvert enkelt utdanningsprogram. LNU frykter at dette vil trekke norskfaget i retningen redskapsfag/ferdighetsfag og at det vil gå på bekostning av litteratur- kultur og dannelsesfaget.
Egne læreplaner for videregående
I kapittel fire argumenterer utvalget for å skille ut egne læreplaner i fellesfag for videregående opplæring og at det begrepsmessig skal skilles tydelig mellom grunnskolen og videregående opplæring:
Derfor mener utvalget at fagenes relevans og sentrale verdier må ha en omtale som er mer spesifikt rettet mot det overordnede målet for videregående opplæring. På samme måte mener utvalget at omtale av fagenes kjerneelementer og tverrfaglige temaer må formuleres slik at de er i tråd med sluttkompetansen i videregående opplæring. (s. 57)
“Det overordnede målet for videregående opplæring” er etter utvalgets definisjoner sluttkompetansen knyttet til de to hovedretningene: studiekompetanse og yrkeskompetanse. Med dette setter utvalget norskfagets kjerneelementer i spill, sammen med fagets relevans og verdier, slik det står uttrykt i overordnet del av fagfornyelsen. LNU frykter at konsekvensen kan bli et oppsplittet og fragmentert norskfag der videregående skoles norskfag ender opp som et redskapsfag for å nå mål om akademiske lese- og skriveferdigheter i andre, mer eksplisitt studierettede fag.
Inndeling av norskfaget i tre avsluttende terminer med ikke-tellende karakter eller bestått/ikke bestått
Utvalget foreslår å dele norskfaget inn i tre enheter med tilhørende sluttvurdering (forslag 38). Forslaget må ses i sammenheng med utvalgets innspill om at elevene bør ha færre fag samtidig og for at “elevene skal kunne gjøre seg ferdig med deler av faget” (s. 69). LNU mener at tanken om å kunne gjøre seg ferdig med deler av et fag kan være god i fag som er tydelig tematisk inndelt. I norskfaget synes det imidlertid mer problematisk å gjøre seg ferdig med enkelttemaer i en termin, og LNU mener dette vil bryte med dybdelæringsprinsippet. Norskfagets innhold og arbeidsmåter bygger på en progresjon der de grunnleggende ferdighetene trenes opp med stadig økende kompleksitet i utøvelsen. Også faginnhold om språk og litteratur er bygget opp etter en progresjon og innebærer en økende grad av kompleksitet i forståelsen av tematiske sammenhenger, for eksempel mellom tekster skrevet i ulike tidsperioder. Det er med andre ord store deler av norskfaget elevene ikke kan “gjøre seg ferdig med” etter de to første årsenhetene. LNU mener derfor det er svært vanskelig å se for seg at denne inndelingen kan gi gode og enkle løsninger som tar vare på helheten og progresjonen i det sammensatte faget, og det er avgjørende at konsekvensene av eventuelle og mer konkrete forslag om endring utredes nøye og prøves ut i mindre skala før det implementeres for alle.
Samtidig er LNU enige i at antallet karakterer etter vg3 er problematisk siden vi mener at vurderingstettheten er et hinder for dybdelæring og formativ vurdering. I utvalgets vurdering av antall karakterer i norskfaget, nevnes tidligere forslag om å gjøre norsk sidemål til avsluttende fag med obligatorisk eksamen på vg2 (s. 83). LNU har støttet forslaget om sluttvurdering av sidemålet etter vg2, og mener fortsatt at dette er en hensiktsmessig løsning. Vi er derfor enige med utvalget i at tidspunktet for avslutning av sidemålet kan vurderes. En forutsetning for tidligere sluttvurdering av sidemålet er imidlertid at sidemålskarakteren ikke ender opp som en ren rettskrivningsvurdering. Det må gjøres svært grundige vurderinger av hvordan sidemålskarakteren kan settes med utgangspunkt i norskfagets bredde og kjerneelementer, samtidig som involverte kompetansemål (med unntak av sidemålets rettskrivning) må kunne videreføres som grunnlag for sluttvurdering etter vg3.
Oppsummering
LNU er helt enige med utvalget i at økt gjennomføring, bedre mestring og tilpasning er et mål for den videre utviklingen av videregående skole. Her er det allerede tatt gode grep i fagfornyelsen som bør få tid til å innarbeides og få virke over tid. Samtidig mener vi at utvalget foreslår tidligere spesialisering og faglig ensretting for tidlig i utdanningsløpet. For norskfagets del frykter vi at faget reduseres til å bli et redskapsfag hvis viktigste funksjon er å oppøve skrive- og leseferdigheter på andre fags premisser framfor norskfagets egne. Reduksjon i antallet norsktimer, mer programretting av norskfaget både på studieforberende og yrkesfag, mer vekt på lesing og skriving av akademiske tekster, programfag i norsk (for dem som er interessert i språk og litteratur), et snevert relevansebegrep og et voldsomt trykk på en sluttkompetanse rettet mot høyere utdanning eller et yrke, peker som helhet mot en forvitring av fellesfaget norsk.
