Til minne om Frøydis Hertzberg

Foto: Shane Colvin/UiO.

«Der bliver stille i verden, når vi er væk», sang Danmarks nasjonalskald Kim Larsen. Denne stillheten opplevde mange av oss i den store norsklærerfamilien da Frøydis Hertzberg gikk bort i vinter, 76 år gammel. Frøydis’ betydning for LNU og for norskfaget generelt var enorm. Hun var en toneangivende stemme i det vesle knippet av akademikere som under 1980-tallet etablerte norskdidaktikken som forsknings- og studiefag ved universitetet og høgskoler, og hun har på ulike måter vært involvert i LNUs virksomhet gjennom hele landslagets historie. Ikke minst har hun publisert hele 18 artikler i Norsklæreren, den første i 1983 og den siste så nylig som i 2017. Flere av disse er norskdidaktiske klassikere og har en naturlig plass i fagets pensumlister.

Da Norsklæreren skulle ta steget over til å bli et vitenskapelig tidsskrift i 2014, måtte det opprettes en vitenskapelig redaksjon som kunne ivareta den faglige vurderingen av de innsendte manuskriptene. For å gi tidsskriftet legitimitet var det avgjørende at redaksjonsmedlemmene var personer som landets norskdidaktikere hadde tillitt til, og det var åpenbart at Frøydis måtte være med. Heldigvis gikk hun med på det, og hun var et aktivt medlem av redaksjonen så lenge helsen tillot det.

Frøydis satte sitt preg på flere viktige områder i norskfaget. Hun engasjerte seg tidlig for grammatikkundervisningen og var en pådriver for innføringen av den prosessorienterte skrivepedagogikken i Norge. I den store evalueringen av L97 satte hun søkelys på muntlighet i klasserommet, og hun var blant de første til å peke på den betydningen retorikken kan ha for utviklingen av elevenes muntlige og skriftlige ferdigheter. Etter Kunnskapsløftet arbeidet Frøydis mye med de grunnleggende ferdighetene, og hun gjorde en betydelig innsats for å hjelpe lærere i andre fag enn norsk til å utvikle seg som skrivelærere i sine egne fag.

Som forsker var Frøydis nyskapende, skarpsynt og reflektert, og hennes faglige innsats har hatt betydning også utenfor Norges grenser. Blant annet ble hun utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet for sin innsats for utviklingen av morsmålsdidaktikken i Norden. Det var imidlertid lite som tydet på at Frøydis var opptatt av ære og akademisk prestisje – verken egen eller andres. Hun møtte alle på den samme rause og imøtekommende måten, uansett om det var kolleger, studenter, lærere på kurs eller internasjonale toppforskere. Hun lyttet interessert til hva de hadde å si, men ga også klar beskjed om hva hun selv mente. Frøydis var myk i kantene, men rak i ryggen. Det gjorde henne til en verdsatt veileder og samarbeidspartner i prosjekter og faglige nettverk.

En annen beundringsverdig side ved Frøydis som forsker var at hun aldri ble stående fast i ett faglig spor eller ett vitenskapelig paradigme. Hun var stadig i bevegelse, og hun unnlot aldri å problematisere og reflektere over det hun selv gjorde, uansett hvor engasjert hun var i det. Selv om hun var med på å innføre den prosessorienterte skrivepedagogikken i Norge, har hun også gitt ut flere tekster der hun åpent diskuterer de problematiske sidene ved denne formen for skriveundervisning. Det er betegnende at da Frøydis disputerte i 1991, holdt hun en prøveforelesning om sine egne skiftende syn på forholdet mellom skriveundervisning og elevenes muntlige språk. Forelesningen ble publisert i Norsklæreren samme år under tittelen «Bukser med sleng eller skriv slik du taler. Om faglig fortrengning og nyvurdering».

Denne tittelen sier også mye om Frøydis. Hun var et kreativt og musisk menneske, som skrev og snakket om akademiske temaer i en uformell stil og med humor og slående metaforer. I prøveforelesningen sammenlignes skrivedidaktikkens historie med slengbuksenes plass i motebildet, og i den klassiske artikkelen «Tusenbenets vakre dans» belyser hun utfordringene med eksplisitt skriveundervisning gjennom å fortelle fabelen om tusenbenet som ikke lenger klarte å stokke beina riktig etter at hun begynte å tenke på hva hun gjorde.

Musikken var også alltid til stede. Frøydis spilte gitar og ledet kolleger i allsang. Spesielt viktig for henne var folkemusikken, og hun skrev og framførte stev til store og små anledninger. Det er ikke mange utdanningsforskere som ville funnet på å ønske velkommen til en stor internasjonal konferanse gjennom å fortelle om den norske stevtradisjonen og framføre et nyskrevet stev på engelsk, slik Frøydis gjorde som arrangør av konferansen Visions for Teaching and Teacher Education. Til tross for at sykdommen satte et stadig sterkere preg på både motorikken og taleevnen, stilnet aldri musikken. Gitaren ble byttet ut med ukulele, og stev diktet hun helt til det siste.

Hvor mange som satte pris på Frøydis som kollega og fagfelle, ble synlig da hun gikk av med pensjon fra sin stilling som professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Kollegene på instituttet arrangerte et avslutningsseminar til hennes ære, og auditoriet var så breddfullt at de sist ankomne måtte ta til takke med ståplasser. Under seminaret fikk Frøydis også et festskrift der hele 23 fagfeller hadde bidratt med artikler om Frøydis og hennes forskningsområder. 130 gratulanter, inkludert flere store institusjoner, sto på tabula gratulatoria.

Vi var også mange som ønsket å ta et siste farvel med Frøydis, men på grunn av smitteverntiltak i forbindelse med coronapandemien var begravelsen forbeholdt de aller nærmeste. Vi andre får holde minnet om Frøydis levende på andre måter og forsøke å fylle stillheten etter henne på den måten som Frøydis selv gjorde: med engasjerte faglige samtaler, støttende tilrop og en og annen sang. Kanskje vi til og med kan dikte et stev.

Jonas Bakken på vegne av LNU og Norsklæreren