Norsklæreren 3-23

Med tommelen på autopilot

Senebetennelse i tommelen er ikke noe vi skal bruke altfor mye tid på å advare mot i dette tematidsskriftet av Norsklæreren. Men når det er sagt: En verkende tommel kan umulig tolkes som noe annet enn et gigantisk hint fra kroppen om at det kanskje kan være på sin plass å løsrive seg litt fra skjermen. Men klarer vi det?

Norsklæreren og Fritt Ord samarbeider om å gi erfaringer rundt skjermlivet og bruk av teknologi en tydelig plass i klasserommets offentlighet. Fritt Ords prosjektkonkurranse for videregående skole 2024 har temaet «Jeg skroller, altså er jeg», og i dette temanummeret av Norsklæreren trykker vi flere artikler som nettopp handler om skjermlivet vårt. Vi tror tematikken vil appellere. Den siste tiden har den offentlige debatten vist at pendelen er i ferd med å snu: Skjermen har blitt et samfunnsproblem.

Det har blitt sagt at skjermdebatten lider av for lav oppløsning. Med årets tema «Jeg skroller, altså er jeg» vil vi utfordre lærere og elever til å avgrense tema og problemstillinger de ønsker å analysere og debattere. En stor utfordring når vi snakker om skjermbruk og digitale vaner, er nemlig at vi snakker om så mange ting på én gang. Konsentrasjonsvansker, utenforskap og mobbing, ekkokamre, fake news, kunstig intelligens, radikalisering, svak leseforståelse, hyperaktive unger og deprimerte ungdommer – skjermen har skylda! «Skjermen» er en av de mest sensitive og vanskelige samfunnsdiskusjonene vi har, og den handler om alt fra privatlivets krangler om mer skjermtid til overordna verdivalg i samfunnet.

Prosjektkonkurransens «Jeg skroller, altså er jeg» mer enn antyder at dagens liv ved skjermen oppfattes like sentralt som tanken og individets bevissthet fremsto for filosofen Descartes da han formulerte den etter hvert berømte setningen «Cogito ergo sum», «Jeg tenker, altså er jeg». Descartes’ resonnement gikk på at selv om man kan betvile alle empiriske observasjoner, sanseinntrykk, logiske slutninger og andre forhold, er det ett forhold som umulig kan tas fra oss som individer, nemlig vissheten om at vi har en bevissthet, at vi resonnerer og tenker.

Vi ønsker derfor at elevene resonnerer, tenker og utvikler sin bevissthet rundt egen skjermbruk eller utfordringer knyttet til kunstig intelligens, nettroll, skjermbruk i skolen eller andre relevante innfallsvinkler. Teknologien gir enorme muligheter for å formidle sine meninger og motta informasjon, men i dag er det få som ser på internetts offentlighet som ytringsfrihetens mekka. Algoritmer, falske kontoer som troller i kommentarfelt, kommersielle aktører og upålitelige kilder gjør at «skjermen» blir et uoversiktlig landskap, langt unna en ideell medieoffentlighet. Sensur, selvsensur, overvåking og kontroll er alle ulike mekanismer som truer friheten og er i ytterste konsekvens et demokratisk problem.

Når livet ved skjermen blir sett på som like grunnleggende menneskelig som evnen til å tenke, er det kanskje ikke så rart at det var lanseringen av språkroboten ChatGPT som virkelig satte fyr i «skjerm»-debatten i vinter. For hva skjer med det grunnleggende menneskelige som skriving, tenkning og kreativitet når vi kan få skriveroboter til å skrive alt fra enkle konfirmasjonssanger til mer komplekse vitenskapelige artikler? Debatten var (i alle fall i oppstarten) en relativt polarisert debatt der teknologioptimister hyllet mulighetene kunstig intelligens gir, mens skeptikere ofte ble plassert i den teknologikritiske boksen. Mellomposisjonene druknet i kalkulatormetaforer og nostalgisk humring. Liknet ikke frykten for KI diskusjoner på Stortinget om innføringen av fargefjernsynet på 1970-tallet?

Da musikkanalen MTV hadde sin lansering i 1981, åpnet de med musikkvideoen «Video killed the radio star» med linjen «We can’t rewind, we’we gone too far». Ser vi tilbake på mediehistorien, er det nok av eksempler på dommedagsprofetier ved innføring av nye tekniske nyvinninger, som vi i dag kan le av. Det ble folk av oss selv med farge-tv og flere kanaler å velge mellom. I 2023 er det 15 år siden iPhone ble lansert i Norge, ett år etter at den ble lansert i USA. Med smarttelefonen i hånden, og alltid koblet til trådløst nett, har vi konstant mulighet til å motta informasjon og dele informasjon. Brukerne blir stadig yngre. Og stadig mer avhengige.

I 2023 er det få som ler av de som ønsker å «rewind» skjermtilgangen vi har gitt barn og unge. Facebook-gruppen «Opprop mot bruk av skjerm i barneskolen» har nå over 20 000 medlemmer, og kunnskapsminister Brenna har hatt møter med dedikerte foreldre som krever mindre skjerm. Sveriges skoleminister har kalt den digitale satsningen i skolen feilslått og bruker nå betydelige ressurser på å sikre fysiske læremidler i skolen. Andre land har innført totalforbud mot mobilbruk i skolen. Det er tydelige motkrefter i samfunnet som ønsker en betydelig innstramming i særlig barn og unges bruk av skjerm. Hva tenker ungdommen om det selv?

Fritt Ords prosjektkonkurranse 2024 håper at temaet «Jeg skroller, altså er jeg» inspirerer elevene til å utforske eget forhold til skjerm. Er samfunnsdebatten preget av hysteriske voksne med dårlig samvittighet for (egen og) barnas skjermavhengighet? Hvilke konsekvenser ser de for seg at kunstig intelligens kan ha for mennesker og samfunn? Kan bruk av sosiale medier føre til depresjon og angst hos ungdom? Disse spørsmålene kan brukes som en vei inn i tematikken. Andre veier inn kan du finne i artiklene vi trykker i dette temanummeret. Silje Bekeng-Flemmen skriver om barndommens kår i en digital verden. Martin Bergesen tar et oppgjør med følelsen av å være «guttemannen som forsvarer hobbyen sin» i en artikkel om gaming. Siv Sørås Valand viser i sin artikkel om bruk av språkroboter i klasserommet at det er mulig å innta en mellomposisjon i debatten om kunstig intelligens, og filosofen Einar Øverenget viser koblingen mellom Descartes’ «Cogito ergo sum» og prosjektkonkurransens «Jeg skroller, altså er jeg».

Vi tar gjerne imot sterke meninger der deltakerne får fram sitt syn på saken, og det er lov å tvile, reflektere og diskutere. Bidrag kan leveres som artikkel, tegneserie, fotoserie, dokumentarfilm, videoessay eller podkast. Vi håper og tror at et mangfold av sjangre kan invitere til at elevene bruker ulike sider av seg selv. Om både unge og voksne gransker egne og andres vaner og holdninger kritisk, blir vi mer oppmerksomme på landskapet og fallgruvene. Og hvem vet: Kanskje får tommeltotten noen kjært tilkomne pauser i tiden framover?

 Jorunn Øveland Nyhus, redaktør Norsklæreren

Joakim Lie, Fritt Ord

Anne Lise Sognnes, Fritt Ord