Norsklæreren 1-24

Å promte eller ikke promte – det er spørsmålet

Vi har alle våre livsmestringsstrategier. Selv liker jeg å skrive om vanskelige hendelser og problemer i små tekster i ulike sjangre. I stedet for å dø av skam når jeg har tabbet meg ut, skriver jeg en liten pressemelding i NTB-stil: «Kvinne (44) mistet besinnelsen i klasserommet da fire elever ikke leverte arbeid til avtalt tid. Det hele skyldtes en misforståelse, og kvinnen har nå skværet opp med de involverte parter. Det meldes ikke om alvorlige følger av hendelsen.» Står jeg overfor en vanskelig situasjon eller en konflikt, kan det hjelpe å «pitche» den inn som et nytt Ibsen-stykke: «En tilsynelatende pliktoppfyllende kvinne har løyet om at hun har påtatt seg styreverv i borettslaget i frykt for å bli valgt inn i FAU. Når naboen blir valgt til FAU-leder, frykter kvinnen at fortidens løgner skal rulles opp og ulike dekkoperasjoner iverksettes».  Gravinnskripsjon i Håvamål-stil hjelper også når problemer virker større enn selve livet: «Fe døyr/Frendar døyr/ein sjølv døyr på same vis/Men eg veit om noko som aldri døyr: diskusjonen om kor ein skal feire jul». Føles gravskriften latterlig, er sikkert problemet mulig å løse.

Det siste året som norsklærer har vært et urolig år. Et år der jeg stadig oftere har behov for å bearbeide i hamletsk stil: «Å skrive eller ikke skrive! Å promte eller ikke promte! – hva er egentlig spørsmålet?!?» Er norsklærerlivet til å holde ut? Spøkelser og skygger lusker i kulissene, og noe er kanskje «rotten in the state of norsk skole» – men hva, og hvordan kan man løse dette?

26. oktober inviterte LNU til samtale om skriving i chatbotens tid. Arrangementet ble utsolgt fortere enn svint, og det er tydelig at jeg ikke er alene om å søke svar på det store spørsmålet: Hva skjer med skrivingen nå som kunstig intelligens og språkbotter kan skrive for oss? De erfarne skrivelærerne Jostein Saxegaard og Anne Katrine Westbye møtte professor i norskdidaktikk, Marte Blikstad-Balas, og Ingunn Kjøl Wiik fra Utdanningsdirektoratet til samtale om utfordringene vi står overfor i skolen nå. Tanker fra denne samtalen har flere deltakere skriftliggjort – ikke i form av gravskrifter eller pressemelding – men gjennom lengre essay her i Norsklæreren. Jeg håper disse tekstene kan brukes som utgangspunkt for samtaler i norskkollegiet om kunstig intelligens og språkbotter i klasserommet. Og hvem vet – kanskje kommer vi alle nærmere sannheten om hvorfor skriving – i alle sjangre og til alle formål – er så viktig for oss mennesker.

Står du fast, er du hjertelig velkommen til å låne min livsmestringsstrategi. Du kan jo alltids herme etter botten og skrive bekymringene dine i ChatGPT-stil:

«Det er flott at du ønsker å utforske temaet kunstig intelligens og skriving videre. Her er noen utforskende spørsmål basert på dine tanker:

1. Hva er verdien av å kunne skrive selvstendig?

2. Hvordan kan kunstig intelligens brukes til å forbedre skriveferdighetene, for eksempel gjennom tilbakemeldinger og veiledning?

3. Hva er de etiske implikasjonene av å la KI-drevne verktøy dominere skriveprosessen, spesielt når det gjelder originalitet og plagiering?

4. Hvilken rolle spiller tilgangen til KI-drevne verktøy i å utjevne eller øke forskjeller i skriveferdigheter, spesielt mellom ulike aldersgrupper og sosiale grupper?

5. Hvordan kan utdanningsinstitusjoner tilpasse seg den økende bruken av KI for å fremme kritisk tenkning og dybdeforståelse av språk?»

Å promte eller ikke promte, er visst ikke det eneste spørsmålet vi bør stille oss.

 Jorunn Øveland Nyhus, redaktør